The quest for certainty blocks the search for meaning.
Uncertainty is the very condition to impel man to unfold his powers
– Erich Fromm

Vår arktiske overvintring på Bamsebu har vist oss hvem vi er: våre styrker, våre svakheter, vår sårbarhet og frykt, takling av isolasjon og ensomhet, følelsen av formål og verdi – via alt vi har vært i gjennom og alt vi har kjent på kroppen.
I forkant kjente vi til hverandres dedikering, utholdenhet, vennskap, verdier, omsorg og evnen til å tilpasse seg og å bidra. Vi har dyp respekt for livet vi lever her, det magiske landskapet vi omgir oss med, kreftene i naturen, og også for hverandre.

Se for deg å leve i en middels stor bobil, stengt inne med fem andre voksne mennesker i en periode på tre år. Det er ekstremt. Det er en romferd til planeten Mars. Siden ingen av oss skal på en slik reise i nær fremtid, tenkte vi at vi kunne dele noen av erfaringene på hvordan en «korttidsisolasjon» kan gi god læring, som ved vår overvintring her i til nå syv måneder. I tillegg hadde vi fra før med oss til sammen 50 års erfaring fra et liv levd tett på naturen.

Alle vet at man trenger å «koble av». Vi vet hvordan internett og smarttelefoner endrer hjernen vår – vi skanner i stedet for å lese, vi føler behov for at all kunnskap skal være tilgjengelige for oss der og da, og vi blir hele tiden bombardert med ytre påvirkninger og avbrytelser. Vi er redde for å gå glipp av noe og vi sover for lite. I disse dager har mange av oss havnet i en overveldende strøm av informasjon vi kanskje helst ikke vil ha – om det mest omtalte ordet som starter med «C», som utgjør en trussel, og som «slutter med» selvisolasjon. Vi har gått fra høygir og rett inn i en ukjent skummel situasjon med mye usikkerhet, til bråstopp!

“Expediton behaviour», eller ekspedisjonsadferd, er et uttrykk som er brukt for å beskrive mellommenneskelige adferd og samarbeid i forbindelse med utendørs aktivitet. Uttrykket er utviklet av NOLS (National Outdoor leadership School) med grunnleggeren Paul Petzoldt.

Se for dere at vi alle er midt inne i en «global ekspedisjon» akkurat nå, noe som krever en type adferd og måte å være på som er viktig for en sunn og riktig vei gjennom alt dette. I denne klima/corona krisen har vi alle en utrolig viktig og kanskje en enda mere kritisk rolle enn noen gang før. Som et ekspedisjonsmedlem. Hvordan vi håndterer den rollen som et ekspedisjonsmedlem er individuelt, men hver handling og hvert valg påvirker felleskapet.

Vi, Hilde og Sunniva, ekspedisjonsmedlemmene i Hearts in the ice, har valgt å isolere oss i 9 måneder (som nå mest sannsynlig blir en god stund lengre) for å samle data for forskere slik at de bedre kan forstå endringene i klimaet. Vi har valgt et bærekraftig og enkelt liv for å belyse endringene, å spre kunnskap, og for å inspirere til en fornyet kobling til naturen og til hverandre. Alle dere andre har ikke valgt isolasjon, men nå er dere tvunget inn i det.

“Ekspedisjonsadferd” er en måte å være på som kan hjelpe i denne tøffe situasjonen med karantene og isolasjon som kan hjelpe oss å finne en vei fremover, sammen.

• Jobb for målet til gruppen
• Vær like opptatt av andre som deg selv
• Behandle alle med verdighet og respekt
• Støtte lederskap og utvikling og vekst hos alle
• Respekter kulturforskjeller
• Vær vennlig og åpen
• Bidra med din del og vær organisert
• Vis integritet ved å være ærlig og en til å stole på
• Innrøm og korriger dine feil

Tiden her under den arktiske polarnatten med opplevelser som ofte å være værfaste inne mens stormene raser utenfor med iskald vind som sniker seg inn alle kriker og kroker, da vi stod ansikt til ansikt med isbjørn, da vi fikk feil på kommunikasjon og utstyr er alle situasjoner som viser hvor viktig «ekspedisjonsadferd» er.
Det betyr å bidra med din del av oppgavene, være positive selv om situasjonen ikke alltid er lystig, være ekstra omtenksom og for eksempel stå klar med en varm kopp te når den andre har vært ute og hogd ved i timevis – det er teamwork, omsorg, omtanke, sikkerhet for alle (begge) og det er uten ego og posisjon. Poisisjon og status er irrelevant på en ekspedisjon. Det å behandle hverandre med respekt og verdighet betyr at du legger igjen ditt ego når du går inn døra. Siden nå veldig mange har mistet jobbene sine, kan det gi en følelse av tapt identitet og status, og det er lett å få en følelse av å ikke være viktig, ikke bety like mye.

Vi har lest utallige overlevelseshistorier fra de tidlige oppdagerne som har lidd store nederlag og tap, men som har kommet seg igjennom det som enda sterkere enn noen gang. Vi har alle noe å lære av dem.

La oss ta vår egen Fritjof Nansen, den gang ung forsker og friluftsmann som ville teste ut teorien om at området langt der oppe i nord var dekket av is, og at hele iskappen driftet i en vestlig retning over polområdet. Det geniale med Nansen sin plan var å bygge et skip med et skrog som var laget slik at det ikke ville knuses av ismassene, men skrus opp av isen. Skroget var rundt og spantene var bygget av hele trær som hadde den rette formen. Skipet ble kalt “Fram”. De dro nordover og østover og la seg inn i pakkisen på 78 grader nord, samme breddegrad som vi befinner oss på nå, men lenger øst. Nansens skip fungerte etter planen og hans teori om drift ble bekreftet. Da det ble klart for Nansen at Frams kurs i drivisen ikke ville føre han lengre nordover, valgte han ut Hjalmar Johansen til å bli med han for å nå Nordpolen med ski, kajakk, hunder og slede. De dro så langt nord de kunne på dårlige kart og ble stanset av en tidlig vinter. De kom seg med nød og neppe til Franz Josef Land og bygde en liten hytte på 3 x 2 meter av stein og hvalrosshud. Livet der var skikkelig utrivelig.
I hele ni måneder under tøffe arktiske forhold bodde de der med så kummerlige kår man nesten ikke skulle kunne overleve. De isolerte hytta med fett og sot og hadde lys fra en liten talglampe under hele mørketiden. Drømmene deres var fylt med tanker om tyrkiske bad og besøk i klesforretninger.

Hvordan klarte den norske polarekspedisjonen å overleve i mer enn tre år uten store problemer? Det var særlig en karakteristikk som skilte Nansen fra de fleste andre oppdagere og eventyrere – han tilnærmet seg alle aspektene ved ekspedisjonsplanleggingen med vitenskapelig presisjon. Han startet med å lese tidligere ekspedisjoners beretninger og lærte fra dem og deres feil. Han noterte i sin egen dagbok at de fleste problemene var: riktig bekledning, ha fokus på maten, valg av ekspedisjonsmedlemmer som gikk overens, og holde deltakerne aktive. Han la opp til en solidarisk og respektfull holdning til sitt mannskap der alle ble behandlet likt og alle ble hørt – og husk at dette var i en tid der ekspedisjoner ellers var drevet av én mann som tok alle beslutninger.

Det aller viktigste var at Nansen forstod at den fysiske og psykiske tilstanden hos hans mannskap kunne utgjøre forskjellen mellom suksess og falitt. Det forstod også Amundsen, selv om han var en helt annen ledertype.
«Den menneskelige faktoren er tre fjerdedeler av en hvilken som helst ekspedisjon» skrev Roald Amundsen, som ble den første som nådde Sydpolen.

Nansen og Johansen opplevde monotone dager og livstruende situasjoner, men klarte å håndtere alle oppgavene for å overleve i den bittelille og kummerlige hytta. De kjempet seg igjennom pakkisen tilbake til tryggheten og komforten i sivilisasjonen. Etter tre år og tre måneder, med en ukes mellomrom, ankom Fram med sitt mannskap og Nansen og Johan fastlands-Norge. Ekspedisjonen gjenforentes i Tromsø og de ble mottatt som nasjonale helter.

Mellommenneskelige utfordringer er uunngåelige når vi nå alle lever i isolasjon med veldig liten mulighet til variasjon og å komme seg unna. Individuell tilpasning og solidaritet er en av de viktigste ingrediensene for at enhver ekspedisjon skal lykkes – og i en tid som dette – i kriser.

Ingen av oss var forberedt på denne ufrivillige «globale ekspedisjonen» som vi alle er i nå. Vi ble kastet inn som ekspedisjonsmedlemmer.
Dette handler ikke om at noen av oss skal vinne, dette handler om at vi alle overlever og ikke minst finner veier for å trives sammen på ferden videre. Vi har alle, som Nansen, evnen til å finne «komfort i ubehaget».
Tilpass deg ekspedisjonsadferd, trekk inn frisk luft, still spørsmål og vær nysgjerrig, vis omsorg og respekt for hverandre og alt rundt oss.

God klem fra Bamsebu, Sunniva og Hilde