«Mars–galskap» er et utrykk som brukes om denne måneden i Nord-Amerika. Det er da basketballlagene ved alle universitetene kjemper om tittelen «beste universitets-basketballag». En stor greie.
Nå i 2020 har uttrykket «mars-galskap» gitt en helt ny mening. Det er fortsatt ufattelig og umulig for oss å ta inn over oss det som skjer der ute i verden med en pandemi som sprer død, frykt og dyp uro. En helt ny situasjon som alle nå må «navigere» seg igjennom. Plan A som man hadde lagt for vår og sommer har blitt plan B, C og D. Endringer og det usikre er det eneste sikre.

Vi har vår Met Ocean Mission Link satellittsender trygt oppbevart i en vanntett pelicase utenfor hytta, (som utrolig nok har tålt den hardeste arktiske vinteren på lenge med uvær og temperaturer på langt under 30 grader), og vi har en nødpeilesender og en satellittelefon. Dette er vår «navlestreng» til dere og verden. Utover en slik sikkerhet og «nødlinje» om vi skulle komme i akutt nød/krise, det ingenting her hos oss som minner oss om noen kriser, bortsett fra den vi er her for – klimakrisen.

Hvem ville trodd da vi startet «Hearts in the ice» at vi ville sitte her med nyheter om at vår verden der ute skulle bli fullstendig snudd på hodet av et farlig virus? Og at alle som oss, skulle havne i isolasjon? Alle er tvunget inn i en situasjon der «kompasskursen» må endres og at vi må gå denne veien fremover samlet – for fellesskapets beste.

Turen der vi skulle bli hentet i mai med MS Nordstjernen, det samme skipet som satte oss i land her i september, skulle bli den beste av den beste. Gjestene skulle kommer fra Asia, Nord-Amerika og fra hele Europa. Noen av gjestene var med oss i september og de ville ha returnert til eksakt samme sted for å hente oss som der de satte oss av. Vi har ikke vært noen andre steder enn her og vi har heller ikke dusjet siden da….Vi gledet oss sånn! De som skulle komme er nær familie (også et barnebarn), nære venner (og noen dere kanskje alle kjenner som Kari Toft og Arne O. Holm som holdt i NRK programmet Svalbard minutt for minutt, artistene Joss Stone med team og Kari Bremnes), forskningspartnere fra NASA, Norsk Polarinstitutt, Unis og BCIT, sponsorer fra Lynx-BRP, Ellen Kvam, Rostein og fler. Mange av dem har vi så sårt savnet! De hadde satt av ferietid, energi og ressurser for å planlegge en tur nordover til dette magiske øyriket Svalbard. Deres drømmer ble våre drømmer og våre drømmer ble deres drømmer.

Vi har felt mange såre tårer over en kansellert tur som for oss fortonet seg som et eventyr sammen med dem alle. En grand finale. Den turen har vært en oppmuntring gjennom polarnatten og det har krevd så mye tid og forberedelser og vi hadde planlagt det meste i detalj. Og vi fikk så mye rørende støtte fra de som var involvert. Nå er det helt uvisst når og hvordan vi skal hentes ut fra Bamsebu. Så vi må også «justere kursen» og gjøre det som er best ikke bare for oss, men også for hva vi kan bidra med til felleskapet. Tar vi med oss tanken om at dette er en tøff «ekspedisjon» vi alle er i sammen, må vi tenke som et team. Ekspedisjonsadferd med blant annet med godt lederskap, felles mål og det svakeste ledd er da viktig.

Fra vår lille totalt isolerte hytte, nesten på Nordpolen og 140 kilometer unna nærmeste bosetning, kjenner vi på deres uro, frykt, nummenhet og tap. Men vi føler også deres håp, omsorg, energi, samhold og varme for hverandre.

Turen vår ble ikke noe av, i likhet til utallige knuste drømmer for mange denne våren. I stedet har dette utviklet seg til å bli en stor redningsaksjon for menneskeheten og jorda vår. La oss holde fast ved de positive kreftene og vi må alle jobbe med å finne måter å bidra på, ta vare på hverandre og være positive ressurser. Og ser vi det store bildet får joda vår en pustepause. En pause fra våre aktiviteter og «herjinger». En pause som lufta, havet og kloden vår sårt trenger. Vi er på besøk her på denne jorda en stakket stund. Når denne tiden med krise er over, må vi alle bli bedre på å ta vare på det som er kjært for oss. Folk rundt oss og kloden vi lever på. En friskere klode er grunnlaget og vårt utgangspunkt for å bevare en frisk menneskehet. Vi er ikke sterkere enn «det svakeste leddet».

Hearts in the ice – plan B

Etter å ha snakket med noen av våre rådgivere og forskerpartnere, virker det som om det både er fornuftig og interesse for at vi fortsetter med «Hearts in the ice» og «Embrace the Planet Project» fra Bamsebu. Derfor ser vi nå etter ekstern hjelp og ressurser for å gjøre det mulig.

Det betyr at vi vil bidra med vår dedikasjon, inspirasjon, nettverksbygging og våre ærlige betraktninger. Så akkurat nå ser det slik ut – siden grenser er stengt og det ikke er mulig for Sunniva og reise hjem til Canada, planlegger vi en etterforsyning som gjør det mulig for oss å fortsette som folkeforskere med datainnsamling for forskerne, observasjoner, fotografering, kunnskapsformidling og skriving, samt innhold og verdi til våre øvrige partnere og sponsorer utover den planlagte opphentingen i mai til en hjemreise er fornuftig

Vi kommer til å ha flere skoleklasser de kommende månedene og det blir nå live sendinger på YouTube sammen med EBTSOYP – Exploring by the seat of your pants for ALLE som vi være med. Vi jobber med temaer og datoer og vi skal oppgradere programvaren på vår Met Ocean Mission Link til det nye Iridium Certus 700 (ved å sende den til Longyearbyen) slik at vi kan bli med via video, og ikke bare telefon!

Vi kommer til å fortsette med å dokumentere alt som har vært og er «livet på Bamsebu» og hva isolasjon, mestring, bevisst livsstil med mindre forbruk samt hva våre liv langt ut i ødemarken gjør med oss. Vår ro, vår kreativitet og helse, vår tilstedeværelse i dette livet, våre tilknytning til alt og alle der ute. Vi vil dele våre metoder og verktøy og fortsette med å aktivt lede dialogen fra Bamsebu i håp om å inspirere til selvledelse hos alle i denne situasjonen.

«Hva som ligger bak deg og hva som ligger foran deg betyr lite i forhold til det som ligger i deg» – Ralph Waldo Emerson.

God klem fra Sunniva, Hilde og Ettra