Den 2. mai dro vi inn til Longyearbyen med våre Lynx snøscootere for å reproviantere. Ettra var med og satt både på sleden i hundeburet sitt og løp deler av strekningen. Hun storkoste seg! Nye områder og lukter! Det tok 6 timer. Vi hadde planlagt intervjuer og møter mens vi var i «dekning». Det første vi la merke til da vi nærmet oss bosetningen, var hvor stille det var. Starten av mai er fortsatt høysesong for turisme på Svalbard, men vi så verken folk, biler eller scootere. Byen virket fraflyttet da vi ankom Longyearbyen lørdags kveld.

Butikkene var åpne med kortere åpningstid og noen få spisesteder. Det var ingen beskyttelsesmasker å se, men skilt om 1 meters avstand. Det var 10 dagers karantene for folk som kom fra fastlands-Norge og ellers stengt for all turisme frem til 1. juni. Longyearbyen blødde. Turistnæringen som er en av de viktigste inntektskildene lå nede med brukket rygg.

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føltes å reise fra en svært enkel hverdag med ro og stillhet, vakker natur og vante praktiske rutiner til et kaotisk lydbilde, minuttskjema i kalenderen med intervjuer, møter og ellers «bylivets» tusen inntrykk og tilbud. Se venner og familie igjen både i levende livet og på Facetime. En uendelig lang liste med oppgaver som skulle utføres på 6 dager. Vi holdt en videokonferanse med familie og venner som skulle kommet å hentet oss på Bamsebu  sammen med spesielt inviterte gjester. Joss Stone og Celine dos Santos sang «Newborn» for oss. Det var første gang på 8 måneder at vi så ansiktene til mange av våre kjære og nære – så sterkt!

Vi så nyheter for første gang. Et nyhetsbilde preget av alvor, frykt og tragedie og helsepersonell sin ukuelige innsats i kampen om å holde folk i live. Oppe i tragedien var det godt å se ønsket om å bidra og til å hjelpe hverandre.

Noen av bylivets tilbud hadde vi gledet oss til. Ferske grønsaker, nystekt kanelsnurrer, en varm dusj. Ikke at det har vært vårt største savn, men det er nesten vanskelige å beskrive allikevel – varmt rennende vann over kroppen etter 8 måneder. Det er lykke!

Overvintringen her på Bamsebu har åpnet opp noe i oss – stillheten og ensomheten med muligheten til bare «å være» har gjort noe med oss. Selv om det har vært travelt hver eneste dag, og at det alltid har vært oppgaver å gjøre, har travelheten bestått av noe meningsfylt og viktig. For første gang i livet har vi hatt anledning til å skape vår egen hverdag med våre handlinger. Og også det å føle og observere alle skiftene rundt oss gjennom sesongene – i naturen rundt oss, men også i oss. Det har vært en verdifull erfaring.

Nå er vi tilbake på Bamsebu og pussig nok tok det tid «å komme tilbake» til dette enkle livet. Overgangen var stor, i begge retninger. Vi tok med oss inntrykkene, dere og opplevelsene fra sivilisasjonen med oss tilbake hit. Så selv om vi har hatt kontakt med dere og forstått noe av hvordan verden er rammet av denne pandemien, ble det å se dere og verden der ute sterkere enn vi hadde forestilt oss. Alt vi hadde sett. Alt dere sa. Alle bekymringer dere hadde for hverandre, for barna, jobbene, samfunnet og fremtiden. Og kampen dere kjemper for å finne håpet i det som fortonet seg som uoversiktlig og håpløst. Alt det tok vi med oss tilbake.
Viktor Franklins sitat er fortsatt like aktuelt: Mellom påvirkning og respons, er det rom. Rom for å velge handling. I vår handling ligger både muligheten for å vokse og for følelse av frihet.

Vi har lært en viktig ting her på Bamsebu, og det er å leve dagen. Leve med intensjon, omsorg, undring, nysgjerrighet og livsglede. Vi må bevege oss med stormen, ikke kjempe imot, men forstå kreftene og være ydmyk og ansvarsfull.

Alt i denne verden henger sammen. Himmel og hav, land og fjell, alt levende. 8 juni er det verdens hav-dag (World Oceans Day). Valgene vi tar nå blir avgjørende. Med en global pandemi ser vi at kunnskap om vår påvirkning av naturen og klima fortsatt mangler siden enorme mengder med engangsmasker og engangsbeskyttelse med plast dukker opp i havet. Seriøst? Nå må vi finne måter å håndtere søppelet vårt på, på en måte som ivaretar havet vårt og jorda vår. Du og hver enkelt av oss må være med på «å være løsningen». Spre kunnskap slik at flere forstår konsekvensene og vær alle med å plukke opp etter oss. Når vi nå alle tar ett steg av gangen i riktig retning, vil endring skje. Og pandemien har vist oss at vi kan.

Endring er bokstavelig talt i luften her i arktiske Svalbard. Lyder av ankommende fugler, mildere drag i lufta, tundra kommer til syne under snøen og kaklende kortnebbgås slår seg ned i hundretalls. Rett rundt Bamsebu! De kommer langveisfra og vi lister oss rundt hytta her for ikke å forstyrre de slite og sultne fuglene som kakler nervøst når de ser oss. Det er rørende å se at gåsa som ellers er så skjær tolererer våre daglige turer i terrenget her. De anser oss som «tilhørende». De legger egg i tidlig juni og ruger i ca 4 uker. De fleste av de vi har her nå spiser seg opp og hviler før de flyr videre nordover på øya, men er vi heldige, blir noen værende for å fostre opp ungene sine her rundt Bamsebu. Og ellers ser vi rype, ærfugl, teist, havhest, krykkje og polarmåke.

Den arktiske vinteren er tøff for alt levende. Det har vi fått oppleve – tett på. Reinsdyr, rev, rype og isbjørn. Reinsdyrene skraper seg igjennom snøen for å finne føde. Det den spiser av gress er blandet med mye sand fra eroderte fjell og etter ca 10 år er tennene slitt ned og de dør ofte av tannverk og sult. Denne vinteren har ikke hatt smelteperioder og isdekket mark, så reinsdyrene som ellers må fete seg opp om sommeren for å ha et håp om å klare vinteren, har hatt tilgang til mat og vært sunne og fete gjennom hele vinteren. Det er uheldig for reven som belager seg på reinsdyrkadaver i løpet av vinteren. Strandsonen som reven også har funnet mat de siste årene uten is, har også vært frosset til og utilgjengelig denne vinteren. Vi har hatt flere sørgelige opplevelser med å finne flere rever som har dødd av sult rundt oss her i vinter. Det blir spennende å se om de to revehiene vi kjenner til i området, har produserende revepar. Vi krysser fingrene for revevalper også denne sommeren.

Selene er på vindstille dager spredt utover den hvite isen i Van Keulenfjorden som svarte prikker. Storkobben veier opp mot 400 kilo og ringselen veier opp mot 100 kilo. Ringselen kaster (føder unger) i april og storkobben i mai. Vi har sett en ringsel unge som har klart seg her foran Bamsebu. Vi har hatt to unge isbjørner i området de siste dagene. De jakter sel, men er uerfarne og særlig den ene isbjørnen er tynn. Det er i denne tiden de skal fete seg opp og de bør spise en sel i uken for å greie seg godt over sommeren og høsten. Det var så spennende å følge den ene isbjørnen i kikkerten i sitt ivrige forsøk på å fange sel. Vi satt oppe til halv fire om natten i håp om å få med oss en vellykket jakt. Men han var altfor utålmodig. Kanskje også denne isbjørnen lærer seg å jakte reinsdyr, slik vi så i vinter. Det er ikke det vanlige byttet, men mer tallrikt og med rett jaktmetode kanskje lettere å fange enn en sel.

Det å velge å være isolerte i så lang tid, ga oss god tid i forveien til å forberede oss på et liv så enkelt og avsidesliggende som dette. Vi fylte opp med proviant og utstyr, men kanskje enda viktigere – «verktøy» til å håndtere hverdagen med rutiner og kommunikasjon som holdt oss gående og hjalp oss til å trives. Det å ikke være forberedt på isolasjon, eller ha en formening om når det tar slutt, må føles veldig usikkert og skummelt.

Uansett omstendighetene rundt valgene, har Covid-19 påvirket oss alle på en eller annen måte. Vi må alle foreta valg på hvordan vi utnytter tiden vår, være kreative på hvordan vi bruker den og ressursene våre, tankene våre og hvordan vi håndterer våre forventninger.

Vår selvvalgte isolasjon ble lengre enn vi hadde planlagt og vi kunne valgt annerledes. Men å leve i ett med naturen og elementene, få være med i den viktige dialogen om veien videre, påvirke med kunnskap via våre eksperter og kommunisere ut til verden – alt det føles så meningsfullt og viktig. Vi skal være med å gjøre endringer og vi har sett nettopp det – hvordan «kraften av en» (i dette tilfellet oss to) i et nettverk av folk rundt oss, kan gjøre en forskjell.

Vårt håp er at alle mennesker der ute finner en mening i denne krisen. At vi tar vare på naturen rundt oss, selv i de små ting. Og at vi tar vare på hverandre nå som vi trenger det så sårt. Det er en måte å være til hjelp og føle seg verdifull. Det er tid for endring, En ny kompasskurs.