Livet her har vært helt utenom det vanlige. Måten vi levde på for et år siden er milevis fra hvordan vi lever livet her på Bamsebu. Det er ingen overflod her. Ikke i forbruk. Ikke i forflytning. Ikke i innkjøp. Ikke i avfall og ikke i distraksjoner og påvirkninger.
I stedet er vi aktivt til stede. Vi er en del av det som i lyset kaster skygger, vi er med i mørket, med i livet og med i døden. Alt er naturlig og alt kan foregå innenfor en dag.

Moder jord ser ut til å ha gitt oss en «time out» med et virus. Hennes forsvarsmekanismer ble aktivert mens vi mennesker ble stående ansikt til ansikt overfor vår egen sårbarhet og mortalitet. Død er en ting vi beskytter oss mot med alle midler. Vi jobber for å holde oss selv og andre friske, og å opprettholde et fungerende system og samfunn. Det er en annen type «død» eller «tap» som foregår rundt oss og med oss. Det er tapet av komfortsonen vår, manglende følelse av økonomisk trygghet, tilgang til mat og drikke, og for mange der ute i verden – manglende trygghet rundt et fungerende samfunn, helsevesen og ledelse.

Det var en annen type “timeout» vi tok da vi kom til Bamsebu. En timeout fra våre hektiske liv og inn i kjernen av naturen. Vi har vært utsatt for «synlige» eller «håndfaste» farer her, og ikke slik som en «usynlig» trussel som et virus. Frykt paralyserer. Det er ikke mange mennesker vi kjenner som beveger seg mot frykt. Men mot er på den andre siden av frykt. Det å flytte på komfortsonen, være litt redd, gir oss en helt ny tilstedeværelse i alt rundt oss og i oss. Vi blir mer bevisst det som er viktig.

Vi levde i 3 måneder i mørke uten noe som helst form for dagslys. Ingenting. Helt mørkt, bortsett fra når det var måneskinn og nordlys. Det faktum at vi var så langt fra folk og hjelp så lenge, og med ingen steder å «flykte», bringer frem de dypeste og mørkeste følelser i oss, som redsel. Særlig når du vet at det er isbjørner der ute i mørket. Isbjørner som du ikke kan se før de er helt nært. For nært. Alt som du frykter, materialiserer seg er der ute i mørket.
Vi gjorde tiltak for det. Beskyttet oss med gode klær mot været og skremmemidler, våpen og gode hodelykter for isbjørn. Vi lærte masse om tilpasning og om oss selv i løpet av disse nesten 100 dagene med polarnatt der våre komfortsoner ble testet.

Hva er det som gjør at vårt reaksjonsmønster er annerledes ved farene rundt klimaendringene? Hvorfor tar vi ikke inn over oss det vi ikke alltid ser eller ser konsekvensene av når det gjelder klima? Er det slik at vi ikke ønsker å se? Plast i havet, økende temperaturer, skogbrann, tapte avlinger, flom, mindre is, utryddelse av arter, ubalanse i hele økosystemet, tap av liv. Noe synlig og mye usynlig og mye ser vi ikke konsekvensen av, men vi vet det er der. Akkurat som en isbjørn der ute i mørket. Klima er i endring og kanskje må våre komfortsoner utfordres litt, og vi må vise mot for å gjøre de nødvendige tiltak. Det er ikke rom for «business as usual» lenger.

For ting er ute av balanse. Og vi er her og opplever det. Liv og død. Alt liv er skjørt og må tas vare på. Mennesker, dyr og jorda vi lever på Som menneske i den vestlige verden er det en gave å få leve. Et privilegium.

Vi har fått kjenne på hvor små vi er i den store verden rundt oss, samtidig har vi kjent på at når vi hører etter og lærer, er vi sterke og motstandsdyktige. Vi har nok kunnskap til å overleve og til å trives her i vårt lille univers på Bamsebu. Mange har spurt oss om vi har nok mat til vårt forlengede opphold. Vi er tomme for frukt og ferske grønsaker, melk og snart kaffe, men vi har mer enn nok til å greie oss fint. Og vi har dessuten lært oss å unytte det vi har. Og snart er det mulig å nå oss med båt igjen. For sommeren er på tur med nytt liv på den snart snøfrie tundraen med gressende tilreisende fugler og et åpent hav med sjøfugl og hvithval som er tilbake!

«Forbindelsen» og kommunikasjonen vi har til dyrelivet rundt oss, naturen, kreftene i været, med hverandre, med Ettra, tundraen og havet, fjellene – alt vi omgir oss med og observerer hver dag. Vår «forbindelse» og vår kommunikasjon er avgjørende for å leve i harmoni med alt dette vi føler oss så i ett med.

Kommunikasjon med alle dere der ute er viktig og helt avgjørende for formålet med prosjektet. Folkeforskingen, kunnskapsformidlingen sammen med eksperter ut til barn og voksne, samt en positiv dialog til alle følgere der ute. Vi er de første sivile som tar i bruk Thales MCD Mission Link for å kunne ha kommunikasjon via satellitt ut herfra. En enhet som aldri har vært testet så langt nord før og under slike forhold og under en så lang periode. Det er en enhet som først og fremst er tenkt for militært og kommersielt bruk. Ikke for to overvintrere med et budskap i Arktis. For det er ekstremt kostbart. Via Hearts in the ice fortsetter vi med vårt formål om å engasjere, observere og samle data og dele våre funn med folk over hele verden. Vi oppfordrer de av dere som har lyst til å støtte arbeidet vi gjør via vår GoFundMe side.

Vårt sosiale media team Maria Philippa Rossi og Pascale Lortie deler alle deres kommentarer, brev og eposter med oss, så fortsett å holde kontakt! Det betyr så mye for oss som ellers mangler stimuli. Det å bli husket på er viktig for alle. Kommunikasjon er den viktigste ingrediensen i å koble oss sammen. Husk ordtaket som forteller litt om at vi alle trenger omsorg og å bli sett: «Vær snille mot hverandre, alle har en kamp de kjemper». Skriv det brevet, den eposten eller den meldingen og ta den telefonen.
 Hør på sommerens lyder med fuglekvitter og om det er innen rekkevidde – luktene av skog og hav. Plukk plastikk fra strendene eller gatene og bli med på den stående globale invitasjonen om å delta på noen av initiativene til «World Ocean Week» 1-8 juni.

Moder jord hører etter. Hva har du å si?

God klem, Sunniva og Hilde