Den virkelige reisen og oppdagelsen er ikke å oppsøke nye plasser, men å se med nye øyne – Marcel Proulx

Et av våre mål med å være på Bamsebu, var å leve drømmen, være tilstede, sanse det for å kunne formidle det. Vi kan si med absolutt sikkerhet – vi er tilstede og vi lever drømmen! Og nå går vi raskt mot lysere tider! I går var vår første dag på tur uten hodelykt, nattkikkert og lyskastere.

Det føles som om noe fødes på nytt – vi og Arktis våkner opp til svake pasteller og en ny verden. Det kjennes så lenge siden sist!
Det var nettopp på denne vakre dagen vi bestemte oss for en liten rek tur med scooteren over ryggen i vest. Kun en kort tur. Ettra ble igjen hjemme for første gang på to måneder. Hun er ikke så glad i scooter. Vi så reinsdyr og masse spor av polarrev, men ingen isbjørnspor. Hele turen tok en halvtime. I lyset av de sterke lyskastere på scooteren så vi Bamsebu på lang avstand. Vi kunne ikke tro det vi så – en diger isbjørn på trappa! Den stod helt stille. Selvsikker. Vakker. Uforutsigbar.

Normalt vil en isbjørn trekke seg unna ved synet av lyset og lyden av en snøscooter som raskt nærmer seg. Men ikke denne isbjørnen. Denne lot seg ikke skremme. Den stod der mens vi gasset opp og nærmet oss raskt. Ingen reaksjon.

Vår første tanke og største frykt? Det er vanskelig å beskrive alle tankene som fòr igjennom oss. Vi så ikke Ettra!!? Bare isbjørnen. Men så så vi henne, gjemt i vår synsvidde foran uthuset, foran inngangsdøra. På den samme trappa som isbjørnen stod! Tilsynelatende like hel. Ikke noe synlig blod. Og 1,5 meter unna stod dronningen av Arktis og voktet over henne. Ettra på 40 kilo var bitteliten i forhold til isbjørnen og hun var redd! Da vi så Ettra var vi kun meter unna isbjørnen med scooteren og endelig, – endelig snudde den og motvillig løp mot sjøisen og langs strandkanten – akkurat der vi hadde gått en fin tur med Ettra en time før. Den kommer nok tilbake. Hun lette etter mat, men fikk ikke tak i noe. Fotspor overalt – og en veltet mattønne. Hun hadde vært rundt på Ettra sin plass. Uten å røre henne. Det er ikke så vanlig at isbjørn dreper hunder, men det hender…

Ja vi ER I opplevelsene med alt det kjente og ukjente. Vi har vår erfaring, kunnskap og er rustet til å håndtere dagene, men det er mer enn bare å «håndtere»

Et annet viktig mål med oppholdet på Bamsebu var å samle data for 7 forskjellige forsker prosjekter, og dele disse, for via forskerne bedre forstå påvirkningene klimaendringene har her i Arktis.
I løpet av de 128 dagene vi har vært her har vi takket ja til noen få telefonintervjuer for radio. Et av spørsmålene de har stilt er – når ble dere folkeforskere (citizen scientists)? Svaret på det er dette –”vi er begge opptatt av å lære og å bidra! Vi ble introdusert til klimaforskning som samlet data fra havet, på land og i lufta. Vi kom i kontakt med store forskerinstitusjoner og deres prosjekter. Det ble uttrykt at vi kunne bidra med verdifull datasamling gjennom 9 måneder, og det ville vi gjerne for å bidra til økt forståelse rundt klimaendringene Arktis.”

En litt søt, men viktig påminnelse, kom fra Liz hos NASA da vi ble «rakett folkeforskere». Hun sa, uten å legge noe imellom, at når vi tar nordlysbilder for NASA, ja så er det helt på egen risiko. Det var tydelig og godt beskrevet. Hun kjenner til temperaturene her i Arktis og at farene rundt oss er reelle. Det å ta nordlysbilder i Arktis – det betyr å fryse og vi kan forfryse oss på sekunder. Det har vært nært flere ganger. Og ikke minst isbjørnfaren. Det er så lett å glemme seg når man er oppslukt i fotograferingen av magiske øyeblikk med nordlys. Uoppmerksomhet kan bety livstruende fare.

Som folkeforskere er vi inspirert av to kvinnelige pioneerer. Norske Hanna Resvoll-Holmsen. Hun var den første kvinnelige forskeren på Svalbard og den første naturverneren både her på Svalbard og på fastlands Norge. Hun var tøff og dedikert, og ble kjent for å campe med sine to telt – ett til seg selv og ett til plantene hennes. Som dyktig formidler og aktivist engasjerte hun presse og til og med Kongehuset i sitt engasjement rundt å verne sårbare områder som hun var så glad i.

Amerikanske Rachel Carson skrev om forholdet mellom mennesker og natur. Hennes bok “Stille vår” lagde så mye oppstyr i landet at pressen kommenterte at «stille vår er nå støyende sommer». Med et publikum som krevde at forskere og regjering ble holdt ansvarlige, kunne hun stå frem og hevde at ødeleggelse av natur påvirket eksistensen til alt liv! En naturvernbevegelse vokste frem etter dette. Hun er et eksempel på hva en dedikert person kan gjøre for å endre en hel befolkning. Vær aldri i tvil om kraften av en!

Er du en som, etter en årrekke med å utforske livets eventyrer, hatt karriere og suksess med jobb og familie og nå føler at det er lov å sette seg ned, bli mer en observatør og ikke utsette seg for så mye eller utfordre seg selv på samme måte som før? Ikke så mye å strekke seg etter lenger? Hva om du innså og trodde på at du akkurat har startet og at du på dette tidspunktet i livet har balasten og innsikten til å se hva du er kapabel til? Hva da? Det var kanskje noe av årsaken til hvorfor vi startet Hearts in the ice (HITI) – en flott kombinasjon av to individuelle personer som var villige til å bidra og til å være sårbare og se oss selv for hvem vi er i dag – med vår oppfatning av oss selv, versus hvordan andre ser oss. Vi har mye å lære og er bare så vidt i gang!

Begge føler vi at vi er sterke og kapable kvinner med en bra miks av erfaring og kunnskap, men det var først når vi traff Carina Vinberg og Kit Jackson at vi forstod at vi hadde så mye mer å lære og også så mye å tilby.

Masse oppturer og nedturer, positive svar og negative svar, en reise som tok oss til akkurat der vi er i dag. En reise som har vært kronglete og utfordrende. Så mange forslag til samarbeid, utallige møter, hundervis av eposter og masse henvendelser har til slutt gjort at vi har skapt HITI. Å be om hjelp og støtte har vi måttet lære oss. Men prosjektet er ikke oss – prosjektet er å omfavne planeten vår. Ta vare på den!

Det kreves at du kjenner deg selv, dine verdier, hva du står for og hvorfor det er viktig for deg. Med overbevisning er det da viktig å dele hvorfor det er viktig for andre også. For oss var det utslagsgivende å lage et strategi kart. Hvor ville vi, hvordan og hvorfor. Vi deler gjerne våre to ressurser på dette området : Kit i Strategy Together og Carina fra Framgångare. Vi kan alle trenge litt hjelp til å stå bedre rustet både som individer og som ledere i våre egne liv.

Vi ble spurt når vi dro i gang dette prosjektet- hva ønsker dere at det skal komme ut av oppholdet på Bamsebu? Ett av svarene er dette – vi håper at alle forstår verdien av seg selv og at vi alle kan gjøre verdifulle bidrag. Vi håper at mennesker tar tak i sine interesser og egenskaper og finner et prosjekt eller noe de er opptatt av i naturen, og blir med i ett av de utallige tilgjengelige folkeforskerprosjektene, eller på andre måter bidrar positivt til kampen for klima. Da omfavner vi alle planeten vår!