Jeg skal bare gå ut en tur, og jeg kommer kanskje til å bli en stund.

Dette sa kaptein Lawrence «Titus» Oates, ett av medlemmene til den fatale ekspedisjonen til Scott i kappløpet om Sydpolen da han gikk ut av teltet og ut i snøstormen.

Husker du hvordan det var da vi var små og ble kledd opp i masse lag med klær for å gå ut for å leke i snøen? Så innpakket i lag av klær, en altfor stor lue som hang ned i øynene så du bare så «halve verden», for det var ikke plass til mere lue bak i nakken med alle rundene med skjerf, støvler som du hadde arvet av storebror som var så store at du fikk fem par sokker oppi og votter over fingervanter så stive at du ikke fikk gjort annet enn å klappe litt på snøen eller vinke til de som gikk forbi? Det husker vi!

De dagene har vi fått tilbake her på Bamsebu. Vi har bare blitt bittelitt eldre, men noen ting forandrer seg ikke. Vi har fortsatt samme yrende glede over å komme oss ut i vinterlandskapet. I skrivende stund er det 30 minus ute og nesten ikke vind. Isende kaldt! Det varme oppvaskvannet vi kaster ut fryser midtveis i lufta før det lander på bakken! ALT på utsiden av vårt lille krypinn, er bunnfrosset. Og snøen har pakket seg rundt alt utenfor veggene. Dronebildet gir et bilde på det.

Husker du også å ha sett på TV hvordan brannmenn hopper i klærne på nærmest sekunder når alarmen går for å komme seg av gårde? Litt av den scenen utspiller seg her hver dag. Særlig om Ettra varsler isbjørn! Og det å kle seg for en vinterdag i Arktis er ikke noe man overlater til tilfeldighetene. Vi «lever» i vårt undertøy. Ikke for noen timer av gangen, men døgnet rundt, uke etter uke. Hele tiden! Vi har tynne ullsokker vi sover med og flere tykke ullsokker som passer oppe i de store skoene, i samme skala som da vi var små. Vi går turer med Ettra, jobber ute, henter data og hogger ved og is. Og dette er det vi bruker og rekkefølgen i påkledningsprosessen. Vi har hver vår side av inngangsdøra med klærne våre og ofte er vi ganske synkrone i påkledningen. Første mellomlag er boblebukse og tynn dunjakke eller ulljakke, så tykke sokker. Neste er på med ullhalsen (byttet ut det to meter lange hjemmestrikkende ofte litt stikkende skjerfet fra vi var små). Parkdressen er byttet ut med en deilig og varm Sinisalo scooterdress. Stor og tung, men utrolig varm og god. En fot, neste fot, selene på, så armene og temperaturen stiger kjapt inne i alle disse klærne og det haster med å få på Sorel scooterstøvler som det er gooood plass i, tykk dobbeltvevet ulllue, scooterbriller med klart glass fra Lynx og så revolverbelte med ekstrautstyr som stor kniv, en lykt, en signalpistol og en liten pose med Ettra-godteri. Så er det hagla på ryggen med gummikuler og rifla er også med, tynne ullvanter og like store skinnvotter som da vi var små, men mindre inni og derfor bittelitt mer håndterlige. Og ofte kamera og kikkert nå som det er lys nok til å se omgivelsene. Fjeset er ofte eksponert og halsen gjør nytten som beskyttelse, og i den store scooterdresslommen er det alltid en ansiktsmaske med. For forfrysninger er en konstant fare. Og hva «ligger under» alle disse lagene med klær og utstyr for at vi skal føle oss som de feminine vesenene vi er? Primadonna undertøy! Hemmeligheten under alt.

Apropos barn og vinterlek – i dag testet vi vår lille grønne slede som akebrett. Fungerte som gull selv på trå snø i minus 30! Man må aldri slutte å leke!

Men sannheten er nok at vi bruker mer tid enn brannmannskap på utrykning, men om Ettra varsler, er det kun sko og dunjakke og våpen som blir med ut! Det samme med nordlysshow – da snakker vi prioriteringer!

Og alt utstyr og klær holder oss trygge og varme fra vind og kulde – for en stund.

Vi har levd her på den samme plassen, i den samme hytta alene i mer enn 6 måneder – nesten 200 dager med veldig lite nyheter fra verden der ute. Men vi har hørt om Coronaviruset som skaper frykt og uro. Vi er takknemlige for å ha vært friske under hele oppholdet så langt, og hodet er klart, hjerte tog sinn er åpent og vi kan glede oss over fantastiske omgivelser. 
Når vi tenker på hva vi trenger av lederskap i en tid med kriser og frykt for å endre «klimaet» i diskusjonene og tiltakene – slike som Greta Thunberg – for å skape oppmerksomhet og provosere og inspirere samtalene. Disse individuelle, svært kraftfulle stemmene må speiles i statsledere som er samlende, samarbeidsvillige, inkluderende og troverdige.

Vi reiser fra Bamsebu 8. mai og vil ta med oss alle opplevelsene og alt vi har lært. Vi vil fortsette å jobbe med folkeforskning, dele kunnskap fra ekspertene og forskerne til barn over hele verden og dele historiene våre og søke etter bærekraft og bedre løsninger med partnere og sponsorer.

Individuelle og grupper som påvirker, skaper bevisstgjøring. Kunnskap endrer adferd. Dette sammen med ytre påvirkning vil endre hva vi verdsetter. Vi håper du vil være med oss å gi næring til optimisme mens vi samtidig tar vare på den mest verdifulle ressursen vi har, på en eller annen måte.

God klem, Sunniva og Hilde