Hverdagsmirakler

“The sky knows when its’ time to snow. 
Don’t need to teach a seed to grow.
 It’s just another ordinary miracle today” – Sarah McLachlan

Akkurat nå bor alle over hele verden isolert på «sin egen lille øy». Kommunikasjon via nettet er eneste måten å holde kontakt og å «være sammen» på. Krisen rammer oss alle og fører oss på en måte «nærmere» i isolasjonen. Det er akkurat nå vi har anledningen til å få «bedre kontakt» med ikke bare venner og familie, men verden rundt oss. Menneskene og naturen.

Fra vår lille øy oppunder Nordpolen deler vi noen refleksjoner fra tiden i isolasjon i vår 20 kvadratmeter store hytte, alene sammen med vår firbente venn Ettra, dyrelivet rundt oss, fjellene og den mest magiske bakgården på denne siden av ekvator.

Her har vi nye opplevelser hver eneste dag. Vi kaller dem “hverdagsmirakler” (hør gjerne på Sarah MacLachlan’s Ordinary Miracles). Det var ikke tid til det hjemme. Vi var så travle med å gjøre ting. Spennende og krevende jobber. Svare på eposter, telefoner, møter og ble ustanselig distrahert av en million interne og eksterne påvirkninger. Det kunne gå dager uten å virkelig legge merke til så mye, annet enn at tiden raste av gårde.

Her kan vi gjøre andre valg. Vi blir mer effektive selv om ting tar mer tid. Vi har rutiner på alt som skal gjøres. Samtidig som vi er til stede. I denne saktegående effektiviteten har vi tid til å få med oss det som er viktigst – være trygge her og oppleve hverdagens «ordinære miraklene». Samtidig som vi bidrar til forskernes forståelsen av endringene i verden rundt oss. Endringer som er en konsekvens av menneskers aktivitet. Endringer vi alle har bidratt til, bevisst eller ubevisst.

Denne enkle måten å leve på her, så tett på naturen, forsterker våre tanker, påvirker våre valg og skaper våre opplevelser og også utfordringer. Vi får ikke gjort uheldige valg for naturen her på Bamsebu. Vi har grønn kraft og gjorde valg av utstyr og mesteparten av maten før vi reiste. For hva trenger vi egentlig? Vi har ikke handlet, dusjet eller reist noen steder på 8 måneder. De valgene har vi ikke her. Det gjør det enklere. Færre valg. For hva skal man ha til frokost? Det er enten havregrøt eller frokostblanding. Vaner og adferd har en betydning. De blir vårt fundament. Time for time. Dag for dag. Og kunnskap ender adferd.

Vi jobber hardt for å holde tankene fri for negativ tankegang, og som dere alle nå, forsøker vi å tenke på fellesskapet – «Spør deg selv hva du kan gjøre for landet ditt i stedet for å spørre om hva landet ditt kan gjøre for deg» sa John F. Kennedy for 60 år siden. Det var en appell om å bidra til felleskapets beste.

Både de fysiske kreftene og «kraften» i naturen har vi kjent på gjennom denne overvintringen. Kreftene påvirker oss med vær og vind, mens «kraften» vekker følelser av tilstedeværelse og tilhørighet og stimulerer alle sanser. Denne verden har vært vårt hjem. Naturens påvirkning har gitt oss følelsen av styrke, trygghet og sårbarhet, nysgjerrighet, glede og ydmykhet og den inspirerer til vår kreativitet. Vi tar inn over oss formålet for hvorfor vi er her på denne kloden – å ta vare på hverandre og kloden vår, forstå og handle slik at vi kan leve mer i pakt med alt liv på jorden. (60% reduksjon i artsmangfoldet mellom 1970 og 2014 – ref WWF)

Det er så vanskelig for oss mennesker å finne tilhørighet, ro og stillhet. Men tar du deg tid til å være stille, finner du det kanskje i din egen bakgård.

Vi, Sunniva og Hilde, er til stede. Vi er nysgjerrige tilskuere til alt som skjer rundt oss her. Alt forteller en historie og ofte ser vi tegn på hva som kommer. Isen «synger» når flo og fjære løfter den som i et åndedrett. Vi samler iskjerner ved å borre hull i isen. Livet på undersiden av isen er spennende for forskerne. Der lever viktige organismer og dyr for hele økosystemet i havet. Havisen er i ferd med å forsvinne og det er kritisk for mange av bunnartene som starter sin syklus innunder isen. Vi håper å bidra til at forskerne kan fortelle oss mer.
Vi hører lydene av Ettras poter som går igjennom skarelaget der hun snuser etter «dagens avis». Reinsdyrene som har beitet der, reinsdyrmøkk og en rev som har passert om natten. Vi hører den ellers helt stillegående vindmøllen når vinden skifter retning. Vi hører små isbiter som faller ned i pipa når temperaturen stiger. Vi hører skrapende hover til «våre naboer» – 23 reinsdyr som leter etter mat under hardt snødekke på den svært karrige tundraen. Reinsdyrene har blitt vant til oss tre og vi lever i harmoni (jakt er ikke tillatt i nasjonalparken).

Vi studerer iskrystallene og lurer på om det er de eller vi som endrer seg. Lyset spiler så vakkert i refleksjonene! Marcel Prousts ord er sanne: «Kanskje er den virkelige oppdagelsen ikke å søke nytt landskap, men se med nye øyne.»

I vår ensomhet og vår tilstedeværelse her har vi blitt klar over hvor sterke vi er som art. Menneskene. Vi skaper og utvikler. Og vi ødelegger. Det verste ville være om vi våkner opp av denne klimakrisen og ikke vite hva vi har mistet. Vår moderne verden har ikke alle svarene på de utfordringene vi kan vente oss i årene fremover. Den vestlige verden med sine enorme fremskritt i medisin, forskning og teknologi gir oss allikevel ikke monopol på veien inn i fremtiden. Og uansett, den «veien» har fått et stoppskilt.

Mye av utviklingen i den moderne verden har ført oss mennesker vekk fra våre urgamle sanser.
 Galskap kunne være et ord for en befolkning som forgifter jorda, lufta og havet med vårt søppel, våre utslipp og våre ødeleggelse av skog og mark. Alt dette medfører utryddelser av insekter og dyr på land og i hav. Arter og vekster som vi er avhengige av for å eksistere.

Nå trekker jorda et svært etterlengtet åndedrag. La oss se for oss at kriteriene for suksess skiftet fra teknologisk galopp til hvordan vi kan leve bærekraftig med forståelse og respekt for jorda. Den er tross alt vårt hjem.

Så tilbake til hva denne tilknytningen til naturen gjør med oss mennesker? Det inspirerer oss til store ting. Til gode ting. Vi komponerer symfonier, vi skriver poesi og noveller, vi maler mesterverk, vi synger operetter, vi designer og skaper løsninger for felles goder. 
Naturen forsterker det gode i oss og vi opplever sterkere kjærlighet til alt rundt oss. Vi styrkes gjennom å flytte grenser, kjenne på frykt og utvikle mot. Naturen gjør oss sterkere både fysisk og psykisk. Den gir oss forståelsen av at vi tilhører noe større enn oss selv og at vi alle hører sammen – den gjør oss til bedre mennesker.
Våre forfedre hadde en mye sterkere tilknytning til naturen og de lyttet og observerte alle tegn og levde mye mer i pakt med naturen. Vi har mistet mye av den kunnskapen, vi hører ikke etter på sammen måte, men det er ikke for sent til å lytte til hva moder jord har å si.
Boken «Silent spring» fra 1960-tallet av Rachel Carson handler om den våren fuglene ikke sang. Sprøytemidler hadde enorm innvirkning på insekter og avlinger.
Våren 2020 er annerledes stille. Denne gangen er det vi som er stille og fuglene som synger.