Isbjørnungen

I februar fortalte vi dere at vi skulle avslutte vår overvintring på Bamsebu med en opphenting av MS Nordstjernen 8. mai. Vi skulle tilbake til sivilisasjonen og alle våre kjære og drømmen var å reise et varmt sted. Vi har en stående invitasjon til Hellas til et av Coco-Mat sine steder der nede. Tanken på å ha på seg færre lag med klær var befriende! Og så var planen å ta med oss erfaringene herfra ut blant folk. Så stoppet verden opp og vi som alle andre måtte omstille oss. Nå ser vi at vi best kan bidra herfra og blir her over sommeren. Hearts in the ice – del to. Men alt er litt uoversiktlig om dagen, så vi tar ting som de kommer.
Det er nok ikke mange som har vært så isolert så avsidesliggende som oss at verken nyheter eller virus har nådd frem. Vi har sluppet bombarderingen av et nyhetsbilde fullt av skremmende realiteter rundt viruset. Vi har fått med oss omrisset av situasjonen, men har vært forskånet for den massive oppmerksomheten og alle synsinntrykk. Vi kan bare dele med dere den verden vi lever i og vår hverdag her på Bamsebu. Våre erfaringer, våre tanker og våre bilder.
I mangel av kunnskap rundt hvordan dere har det der ute – del det gjerne med oss: hiti.bamsebu@gmai.com

For et par dager siden hadde vi en periode med magisk vær! Blå himmel, sol, høyere temperaturer og nesten ikke vind! Det var skikkelig «påskedager»! Og vi hadde bare lyst til å være ute! Og da er det et privilegium å kunne gjøre akkurat det – være ute! Vi satte opp våre superlette sammenleggbare Helinox gyngestoler og rigget oss til i sola! Skavlen ved inngangsdøra gikk til taket og utsikten var ubeskrivelig vakker! Det var riktignok et påskevær med «Arktisk preg»: lue, hals, votter dunjakke og pledd! Men så utrolig deilig! Vi er ikke bortskjemte med vindstille dager her på Bamsebu! Og så stille det blir! En total stillhet som fyller oss med ro og en slags ærefrykt. Det å være i noe så stort som samtidig er så fredfullt og stille – ubetalelig. Og det er helt gratis!

Vår i Arktis! Vi er begge så glad i våren uansett hvor vi er. Våren representerer nytt liv, yre dyr og mennesker, håp og nye muligheter. Som en ny start. Nytt liv. Den første hvitveisen på fastlandet. Tørre veier og som liten å få lov å ta ut sykkelen! Luktene av grønt gress og våt jord. De spirende trærne. Lukten av nyklippet gress! Og lydene av snøspurven eller alkekongene oppe i fjellet her på Svalbard. Alt våkner opp. Også inne i oss. Et overskudd etter vinteren og en søken ut. Ut etter opplevelser.

I dag har det vært mildt. Så mildt at snøen smelter. Det til og med regnet i går og vi har hatt et par dager nå med en til to plussgrader. Terrenget endrer seg igjen og steiner og beiteplassene til reinsdyrene kommer til syne. Selene legger seg på isen når det ikke er vind. Alkekongen kom til Bamsebu over de store havene allerede 1 april. Rypesteggen kaller. Det var til og med en som kurtiserte oss og kom så nære at vi så glimtet hans i øyet. Utrolig morsomt!

Midnattssola har en egen magi over seg med vakre pasteller rundt midnatt. VI har snudd døgnet litt for å få med oss den magien. Det var på en slik liten nattlig tur i Recherchefjord vi traff ei binne med en 4 måneders unge. Ungen er mindre enn Ettra . Det var et øyeblikk vi alltid kommer til å huske – så intenst og intimt. Tiden står stille og følelsen av å være privilegert skyller over deg. Norsk Polarinstitutt og isbjørneksperten Jon Aars som i år ikke får vært på feltarbeid, ønsket å vite om binna de har fulgt i mange år hadde fått unger. Jon visste at hun hadde vært i hi på grunn av posisjonen som sendes fra halsbåndet hennes hver kveld. Men det hender at de allikevel ikke får frem unger i hiet. Siden det nå ikke er forskere i terrenget er det verdifullt med det vi som folkeforskere kan bidra med av informasjon. De trenger data for å forstå hvordan klimaendringene påvirker bestanden.

Isbjørnungene veier en halv kilo ved fødselen, er blinde og tannløse. Ofte er det en eller to unger og en sjelden gang tre. De kommer ut av hiet etter 3-4 måneder og under denne tiden har ikke mora tatt til seg noe næring og hun går drastisk ned i vekt under hiperioden. Ungene vokser fort om det er tilgang til mat og de blir med mora vanligvis i 2 år. Ungedødeligheten er stor det første året.
Det å få overvære det tette båndet mellom isbjørnmora og ungen, leken og omsorgen, det var helt magisk. Og vi minnes på hvor sårbart og skjørt livet er.

Siden vi ikke har trær eller gress rundt oss her tenkte vi å minne dere på hvor fint akkurat det er nå som det er vår! Gå ut og kjenn gresset under bare føtter! Kjenn på den gode lukten av skog og trær! Og husk at det beste du kan dele nå som det er vår er din kjærlighet og omsorg for andre mennesker, skapninger rundt oss og naturen. Ta vare på alt det, nå som alt på nytt våkner opp fra vinterdvale!

Gode klemmer, Sunniva og Hilde