Hva er det som er så spesielt med Svalbard? Kari Toft, som var her hos oss på Bamsebu i august med NRK sin «Svalbard, Minutt for minutt» spurte folk om det i et program for noen år siden. Hva er det som fascinerer slik med dette stedet?
Svarene er flere. For mange er det beliggenheten. Dette er så langt nord du kommer i verden, nesten på Nordpolen. Det er naturen som er karrig og ugjestmild. Det er dyrelivet som er overraskende rikt og med hundretusenvis av fugler som trekker hit hver sommer – til en kort og hektisk og krevende sommer med en kamp om å få fram avkom, helt på grensen av mulighet for eksistens.

Men mest av alt, er det lyset. Lyset – det arktiske lyset. En ting er de voldsomme «ytterlighetene» med 3 måneder med polarnatt og 4 måneder med midnattssol, men det er i tiden imellom magien skjer.

Og for oss, er det akkurat nå. NÅ våkner Arktis til live etter 3 måneder med natt. Opp av dvalen. Nå er snart dagen tilbake, nesten med et knips. Vi åpnet vinduslemmene med 10 cm spiker stikkende ut, som en spikermatte for beskyttelse for isbjørn og for polarnattens iskalde trekk, lørdag 8. februar da NRK sendte timene fra de var her i sommer. 
Denne overgangen fra polarnatt til tussmørke og så dag, bringer med seg farger som er umulige å beskrive. Helt umulig. Det består av så sarte overganger fra den lyseste rosa som nesten er hvit, til lyse toner av lilla og så over i blåtoner. Stadig sterkere blå. Kontrasten mot fjellene er klare. Alt bades i pasteller. Følelsen er at fargene er varme, selv om det er rundt 30 minus. At fargene legger seg over oss som et lindrende teppe, med lovnad om noe større. Av en full og klar dag. Det er dette lyset Svalbardfolket kaller Kåre Tveter lys. Det er lyset som får oss til å føle oss som en del av noe større. Det er disse overgangene som for alltid setter seg i sjelen til de som har opplevd det. For alltid. Og det er dette lyset vi lengter etter og ønsker skal bli. Denne tiden gir rom for ettertanke og et håp om noe som kommer. For vår del tenner det et håp om at naturen er så vakker, men også sårbar, og så lett å la seg fascinere av, at flere vil ønske å ta vare på den.

Vi skal gjøre vårt for å formidle det sårbare i det barske. Det myke i det harde. Håpet i det håpløse. For det er «håp om dag», bare vi alle forstår at det er nå disse skiftningene skjer. Det er nå vi må bidra. Alle sammen. Moder Jord trenger sine «døtre».