If you want to build a ship,
then don’t drum up men to gather wood,
give orders, and divide the work.
Rather, teach them to yearn for the far and endless sea.

– Saint Exupery

Hvordan vinner du en tur til Hellas? Løpeturen vår på 9 kilometer ned til Kapp Fleur de Lys ut på den store åpne sletta mot Rechecherfjorden, er alltid full av mysterier og overraskelser. På løpeturen for et par dager siden hadde vi blikket festet stivt til bakken for å se etter Sunniva sitt Hearts in the ice smykke, laget av Ellen Kvam, som hun mistet på løpeturen dagen før. Hun hadde mistet det et eller annet sted mellom Bamsebu og der vi snur på den steinete stranda i vest. En nesten umulig oppgave. Men utfordringen ble gitt – dersom Hilde fant smykket (et smykke som tross alt har vært med Sunniva i alt og ett dette året med isbjørnmøter og nordlysshow), skulle Sunniva kjøpe flybilletter til henne til Hellas. For mange måneder siden, da drømmer om reiser rundt i verden var mer realistiske enn akkurat nå, hadde vi blitt invitert av Betina til Hellas! Betina er eieren av CocoMat i Norge, og tilbød oss et «opptiningsopphold» på deres sted i Hellas etter overvintringen. Vi hadde gledet oss til varme og sol på arktisk hud, svømme i varmt hav og drikke vin og spise sjømat. CocoMat sine produkter – madrasser, dyner, puter og sengetøy, er laget av naturlige og økologiske råvarer og vi har hatt gleden av deres produkter på Bamsebu. Vi har aldri sovet bedre!

Tilbake fra løpeturen, uten å ha funnet smykket, satte Hilde seg ned for å ta båndet av Ettra. Da så hun det – noe som glitret som blå is langt innunder plattingen foran døra på Bamsebu. Sunniva sitt smykke?! Like blått og vakkert som før. Det må ha ligget i klærne til Sunniva og falt ut da hun tok av seg våpenbeltet. Og Hilde? Hun er snart på tur til Hellas!
Når du vet hva du har mistet og leter etter det, er det som «julaften» når du finner det igjen!

Vi vet ikke alltid eksakt hva vi har mistet. Når vi ser oss om her i Van Keulenfjorden er vi omgitt av rik historie og imponerende natur og magiske fjell på alle kanter. Det mest imponerende fjellet er starten på en rygg – Berzeliustoppen (1205 moh) og Berzeliusryggen. Disse bergartene er mer enn 200 millioner år gamle og går herfra, rett bak Bamsebu, nordover og tar en liten tur ned i havet for så å komme opp igjen på andre siden av sundet og strekke seg opp langs Nordenskioldland og helt opp til nordsiden av Isfjorden. Ryggen er mer enn 150 kilometer lang. Du lurer kanskje på hva stein kan fortelle oss og hvorfor vi bryr oss om steinenes tidsalder og det å gå fra en tidsalder i geologiske epoker til en annen? Jorda vår bærer på historien om geologiske hendelser i disse lagene av stein. Det kan fortelle oss hva som har vært og noe om hva vi er i ferd med å miste.

Jorda ble til for 4,6 milliarder år siden, men fossiler viser at liv ble til for 3,8 milliarder år siden. Geologer har delt opp jordas historie i epoker, som er kalt geologiske tidsperioder. De siste 11.500 årene har vi vært i en periode som kalles Holocen, som etterfulgte Pleistocen, perioden som også er kalt den store istiden.

Holocenperioden som vi er i nå, er også kalt «Edens hage» hvor jorda har opprettholdt helt rett mengde karbondioksid i atmosfæren, syreinnhold i havet, korallene på havbunnen, tropiske regnskoger rundt ekvator og is både på nord og Sørpolen. Nord og Sørpolen lagrer store vannreservoarer og isen reflekterer solas stråling og holder temperaturen stabil. Balansen mellom alt dette er med på å bestemme vår globale temperatur, vårt vær og klima. Alt dette støtter liv på jorden og gir grunnlag for mennesker å leve her og også å øke antallet mennesker globalt.

Mange forskere mener at vår stadig økende forbruk av ressurser og energi, landområder og vann, utløser en ny geologisk epoke: Antropocen. Anthropo = menneske, cene = ny. Vi lever i en tid med raske og ukjente endringer (blant annet i temperatur). Endringer man aldri før har sett og heller ikke kjenner konsekvensene av. Denne tiden er også kalt «den store akselerasjonen». Alle våre økosystemer er ute av balanse og jorda kjemper for å opprettholde en «ny normal». Og i den nye normalen er det mange planter og dyr som ikke kommer til å overleve. Moder jord er utmattet, både bokstavelig og figurativt, og har strekt seg så lagt det går med våre herjinger. Vi er i en tid da jorda trenger at vi hører etter.

For å sitere Sylvia Earle: «Det vi gjør nå, eller det vi lar vær å gjøre, vil bestemme fremtiden. Ikke bare for oss, men for alt liv på jorden».

Tenk på det på denne måten – en menneskekropp har et system med indre organer som alle har en bestemt oppgave og som trenger visse forutsetninger for å fungere. Det samme gjelder for moder jord og hun føler seg ikke bra. Vi vet noe, men ikke alt som skal til for å få henne frisk. Men forskning, trender og fakta hjelper oss å forstå henne vitale organer, og ett av dem er klima.

Klimasystemene bestemmer vekstforholdene til alle levende organismer. Mange av disse er nå truet – til et punkt hvor det kan gi effekter som vi aldri har opplevd før. Vi er fortsatt midt oppe i en epidemi med nedlukking av samfunn og endringer som kreves av oss alle for å re kalibrer kompassene vi manøvrer etter. For første gang har en eneste art, vår – menneskene, blitt en belastning på jorda vår. Måten vi mennesker lever på nå, slik vi er vant med, kan ikke opprettholdes.

Det har blitt sagt at 100 arter per en million arter, utryddes årlig. Moder jord har høy feber og må tas vare på! På tross av de mørke sannhetene, må vi aldri gi opp! Tro ikke at ikke hvert eneste tiltak vi gjør for å finne det vi har «mistet», hjelper og er verd letingen! Uten optimisme her på Bamsebu ville vi aldri funnet det som vi trodde var godt festet, men som allikevel naturkreftene ristet løs.

For to dager siden, på en uvanlig stille morgen, tok vi ut våre oransje overlevelsesdrakter (takk til Hansen Protection) og slepte og dro ut vår lille (340 cm lange) gule båt. Vi la ut en nesten 15 meters dragfortøyning med kjetting og anker. Da føltes det helt utrolig at etter så mange måneder stående ute nedfrosset og utsatt for all slags vær, startet vår Evinrude på første draget! Vi hadde en fin liten båttur og samlet fytoplankton for Fjordphyto og fikk, for oss, noen helt ukjente små (synbare) organismer i nettet. På tide å ta frem mikroskopet igjen!
Åtte timer senere var det full storm med vinder på rundt 24-25 meter per sekund og store bølger som herjet med båt og anker. Deler av historien – båten fylte seg stappfull med vann og begge toftene (setene) og årene, alt laget i tre, mistet vi i uværet.

Litt senere på dagen gikk vi på leting etter årer og tofter langs stranda, bare slik i tilfelle det skulle ha blitt kastet i land. Og til vår store glede – borte i ura fant vi det! Begge toftene og begge årene!
På tross av god sikring, oppdaget vi også til vår forferdelse at den ene blå mat tønnen fra NOFI var borte! Krise! Det er mye plast som ikke skal på havet! Hilde tok med Ettra i stormen og gikk mot bukta 500 meter vest for Bamsebu for å se etter den. Stranda er ca en kilometer lang. Der var den! Liggende på det eneste stedet den kunne uten å havne på havet! Går det an?! For en lykke! Hun kjempet seg tilbake med tønnen. Vi har ellers vært så godt forberedt og har ikke mistet noe annet enn briller og hansker… som vi har funnet igjen! Joda, absolutt veldig heldige!

Naturen og kreftene må forstås og respekteres. Moder jord overrasker, helbreder og ivaretar oss mennesker på så mange plan. Nå er det på tide for oss å respektere og ta vare på henne!

Alle har muligheten til å lære mer av mekanismene og omfanget, vi har anledningen til å tenke annerledes på hvordan vi opererer. Vi har også en anledning nå til å tenke på hvordan vi involverer oss i dette livsviktige engasjementet og også med hverandre. Men vi må gjøre det med hjerte, med nysgjerrighet, med ønske om samarbeid og med optimisme.

God klem, Sunniva, Hilde og Ettra